Ja, siden det er så sykt mange (sånn circus 0 stk) som maser om nytt innlegg, så er jeg i gang igjen.
På ondag jobbet jeg til 15.00 og kom hjem til tv på rommet og The Sims i Playstationen, og da var det gjort. Klokken 9 tok jeg tak i mitt eget nakkeskinn og dro meg ut av huset og sto plutselig på toppen av et fjell med hivende pust, slim i halsen og blåbær i hånden og fylte lungene med frisk luft og øynene med nydelig utsikt. En halvtime seinere sto jeg en halvtime i dusjen etter tøy og bøy av hele kroppen. Jeg ringte Jaran og skrøt selvfølgelig mye av meg selv og vi savner hverandre. Jeg følte meg nesten fullkommen når jeg til slutt la meg til å sove den kvelden/natten.
I går var jeg på jobb til 16.00 og klokken 19.00 møtte jeg kjære Vildus i byæn for å klippe meg, men det var stengt overalt. Vi bestemte oss for jam-session på Vågen (som ambefales!) klokken 22, men spiste først på vår faste kinaresturant. Som forresten har fått en ny servitør som var den første kineseren Vilde hadde møtt som var høyere enn henne. Og jeg klarte å la være å bestille det samme som jeg alltid gjør. Skål for meg!
På vei bort til Vågen ble vi stoppet av vidunderlig musikk. På Holbergsallmenningen sto det nemlig en familie med alle slags instrumenter og spilte fantastisk musikk fra Argentina. Noen av dere bli kanskje litt skeptiske, men dette var ikke det vanlige greiene med "And when the saints" på trekkspill, men gammel folkemusikk og musikk fra argentinske filmer. De hadde fiolin, trekkspill, gitar og bass.
Vi ble stående som paralysert og stirre, kanskje litt for intenst, og når de var ferdig å spille, kom de to guttene som spilte bort til oss og ville snakke med oss. Vi snakket lenge med de og fikk de til å slå følge bort på Vågen. Der drakk vi kaffe, kakao, snakket engelsk og spansk og hørte på fin og crazy musikk og møtte fine og crazy mennesker.
Såå. Ja, vi er glad i å få nye venner. Typisk Vilde.
Så gidder jeg ikke skrive noe om i dag, for det har bare vert another day at work. Jeg måtte tydeligvis jobbe to skift og det var tungt og kunder var sure og gaah.
Men det er ikke lenge til Øya, nei! Å hurra, som jeg gleder meg!
En på jobb spurte meg i dag: "Anette, hva som det regner så jævlig som dette når du skal på Øya?"
Det gjør det ikke. Neida. Det gjør det bare ikke. Uffa.
Jeg savner dramafolk som disse og dramatimer.
Kos dere med svineinfluensaen!
